about

OtrivinMannen er en kjent og kjær figur for mange nesesprayavhengige i hele Norges land. I likhet med ParacetPiken dukket han opp da det i 2003 ble påbudt at alle legemidler som er lett tilgjengelige på bensinstasjoner og kiosker skulle ha sin egen maskot og støttespiller som skulle formidle informasjon og rette søkelyset mot farene ved misbruk av disse.

Arbeidet kam minne om hva eks-narkomane og trafikkofre gjør på landets barne- og ungdomsskoler. OtrivinMannen er nemlig selv nesespray-avhengig og bruker sine erfaringer til å spre informasjon om nesesprayen uten å rette moralske pekefingre.

en natt som otrivinavhengig

Jeg klarer ikke å røre meg. Jeg tar i og prøver å dra meg ut av lammelsen. Jeg prøver å stave lange ord, men jeg klarer det ikke. Jeg tar i alt jeg makter for å stave, men våkner til slutt av at jeg gisper etter luft. Nok en gang har nesen tettet seg i løpet av natten og lidelsen glir inn i drømmene mine. Frustrasjonen over å ikke kunne puste gjennom nesen gir meg vondt i lårene. Jeg strekker hånden ned mot gulvet og grafser rundt til jeg får tak i en flaske. Jeg setter meg delvis opp for å sikre riktig vinkel og dosering – bare for å oppdage at Otrivinflasken er tom. Jeg gir meg ikke så lett. Etter år med erfaring vet jeg at det er med en flaske Otrivin som med tannkremen: Du klarer alltid å få ut litt til – slik at du klarer deg for denne runden. Jeg prøver forskjellige hastigheter, vrir flasken systematisk rundt 10 grader i gangen og lar pumpen gå kontinuerlig. Men nei, ikke denne gang. Samboeren min har allerede våknet av sniffingen og lyden av plastikk mot plastikk kombinert med snufs og stønn.

Jeg leter i mørket etter en annen flaske. Jeg sjekker alltid at det står Otrivin ved sengen før jeg legger meg, men er ikke like flink til å kvitte meg med tomme flasker. De kommer nemlig godt med på netter som dette. Jeg finner ingen andre flasker ved sengen. Faen, det er sikkert rullet noen under senga. Jeg romsterer en stund i mørket før jeg slår på lyset og det stønner fra den andre delen av sengen og hun vrir seg mot babord for å unngå det skarpe lyset. Jeg gir fort opp og går på leting i leiligheten. Jeg kjøpte et par nye flasker for bare en dag eller to siden, så et eller annet sted må de jo være. Jeg gir til slutt opp håpet etter å ha lett gjennom skap, bukselommer, i vinduskarmer og under sofaputer.

I likhet med mange nikotinavhengige har vi Otrivinavhengige en siste nødløsning. Mange røykere har opp gjennom årene gått til det skritt å åpne gamle sneiper for så å mekke en slags rullings av restene. På samme måte klipper jeg opp to-tre tomme Otrivinflasker og heller dråpene over i en av dem. Det er fortsatt for lite til å kunne fukte begge mine nesebor. Jeg tar en råsjangs og legger til et par dråper kaldt vann. Det går. 5-6 minutter senere sitter jeg på kjøkkengulvet, ser opp i taket og kjenner at mer og mer luft klarer å passere gjennom nesen. Når kommer forslaget om at vi Otrivinavhengige skal få gratis nesespray, tenker jeg og tusler tilbake til soverommet.

article